– Step, hold, cross, unwind full turn...
Instruksjonene fra Cato kommer som
erter ut av en sekk, fire menn og 17
kvinner fordelt på tre linjer henger imponerende godt med. Noen ganger skjærer
det seg for en av dem, de kaller det ikke
feilsteg, men «små variasjoner».
Cato er i gang med en 80 minutters kursøkt,
den andre av søndagens fire. Dansegulvet
på klubbhuset på Løvenstad er ikke
mer enn stort nok, men uavhengig av lokalet
sørger linedancerne for høyde under
taket. Latteren runger mellom veggene og
mellom låtene. Det høres ut til at de får unnagjort et halvt symøte hver gang Cato tar
et minutts pause for å sette på ei ny låt.

Får ikke nok
I løpet av åtte år har Cato Larsen blitt
kjendis i norsk linedance-miljø.
Påsken -97 var han på forretningsreise
til Kristiansand. Ei venninne var med for
å holde ham med selskap. Hun hadde gått
på linedance-kurs i noen måneder. Han
hadde jobbet i platebransjen i årevis og i
helgene var han dj, men danse var noe han sjelden gjorde før ti på stengetid. Men på
hotellet om kvelden, ble han nå overtalt til
å lære et par enkle danser. Om kvelden
gikk de to ned i salongen hvor et danseorkester spilte.
De gjorde stor lykke på dansegulvet.
Mange ble revet med og ville lære.
– Jeg fikk et kick, sier Cato. To uker senere
hadde han samlet rundt 20 venner til

\ Jeg er litt smooth om dagen,
så rumba er favoritten for
tiden\

sitt første kurs. Et par år senere hadde han
sagt opp jobben og satset på linedance på
fulltid.

Min dag
– Step, mambo step, shuffle lock ...
– Søndag er min dag, forteller Heidi
Wang.
Hun unner seg en kjapp friskluftspause
mens resten av gjengen danser rock, pop,
disco og rumba. Hun er ikke den eneste som innvilger seg selv et lite friminutt.
Forklaringen på denne friheten kommer
snart: Heidi er nemlig en av flere
kursdeltakere som ikke nøyer seg med ett
parti. De får med seg et par kursøkter i løpet
av dagen, det blir bortimot tre timers
dans.
Hver søndag underviser Cato på Løvenstad,
tirsdager underviser han i Oslo og
onsdager på Skårer. Noen av deltakerne
drar fra sted til sted.
– Det er nok mange her som er redde for
å gå glipp av noe, sier Arne Solbakken fra
Rælingen, kursdeltaker og aktiv i arrangementskomiteen
som er tilknyttet Cato
Larsens virksomhet. Klokka drar seg mot
halv sju og selv har han vært her siden
klokka var tre. Det begynner å bli tid for
en matbit.

Reiser med dans
Cato Larsen styrer i dag sitt eget firma
Western Entertainment hjemme fra Enebakk.
Her lager han også en populær
hjemmeside. Firmaet er størst i landet
innen linedance-kurs, kan han fortelle. I
tillegg til hans egen undervisning i Oslo og på Romerike, harhan ansatt instruktører som sprer linedance-glede i Hordaland, Oppland,
Buskerud og Finnmark.
Han lærer opp instruktører og tar på seg oppdrag på alt fra festivaler til firmafester.
Kunnskap og inspirasjon henter han gjerne fra utlandet.
– Danser du noen gang bare for moro
skyld?
– Jeg gjør jo det på sosiale tilstelninger.
Men det er undervisningen som holder
meg i gamet, sier Cato. Og innrømmer
med et tilfreds smil at han trives i sentrum.
– Det gjør meg ingen ting å hoppe opp på
en scene og undervise 500 mennesker. Det
koster meg ikke en kalori en gang.
– Hvis vi har en tilstelning og Cato ikke er med, er det som ikke å ha pålegg på
brødskiva. Han er en humørspreder til de
grader, forteller Arne Solbakken.
Han er en av dem som benytter en femminutter
til å skryte av godt miljø og mye
moro.

Mer enn country
I løpet av et kurs i linedance skal deltakerne
innom mange sjanger. Selv har Cato en
smak som varierer fra måned til måned:
– Jeg er litt smooth om dagen, så rumba
er favoritten for tiden.
På dansegulvet på Løvenstad trampes
en myte i hjel. Her er ingen boots å se. Ingen
cowboyhatter, heller. Ingen har tomlene
i bukselomma og hyler «Yihaaa». Her
er det ikke så mye countrymusikk, heller.
– På kursene for nybegynnere og «lett
øvet», der er det fortsatt mye country. Men
på de avanserte kursene er mindre enn ti
prosent av musikken country, forteller Cato.
– Rock step, back, lock, back ...

KJEMPEGØY | Arne
Solbakken (56) kan
huske å ha gått
glipp av én linedance-
søndag i løpet av
tre år.