Saturday
night iver
Sammen,
høyre, bom bom bom. Kryss opp, to, point
jazzbox. Sånn skrives linjedans. Oppskriften
på ren, skjær lykke.
Klikk
på bilde for hele innlegget!
MORO:
Linjedans er renskåret moro. Aina Kallestad
og Jan Haukeland har hoppet rundt i fem timer.
Hva gjør det når de vanskeligste
trinnene endelig sitter og Lou Bega dunker ut
fra høyttalerne?
FOTO: ØRJAN DEISZ
Og
sånn høres det ut når instruktør
Cato Larsen har linjedans-frelste fra hele Vestlandet
og to fra Gol svettende foran seg. Selv står
han på et lite podium med glitrende belte
og et smil som viser at fem timers danseøkt
ikke koster ham en kalori. De har begynt å
samle seg i store grupper nå, linjedanserne.
De blir flere og flere og i helgen var de samlet
i Bergen for å kryss over, to tre, slide
seg rett inn i lykken.
Når
rockefoten tar over
- Du trenger ikke være en dyktig danser.
Mange av dem som er her, har aldri lykkes på
dansegulvet, sier en av arrangørene,
Vivian Pedersen. Det var før de begynte
med linjedans. Det er et partnerløst
fellesskap som ikke stiller strenge krav til
hoftevrikk eller fot-magi. Renskåret moro.
Jeg
hadde tenkt å være en usynlig observatør.
En lunken veggpryd som holdt journalistblokken
tett til brystet. Etter femten minutter innser
jeg at man ikke kan gå gjennom livet uten
å kunne grunndansen - «Electric
slide».
Et
minutt tok det før jeg offisielt var
en electric slider. Med god hjelp og oppmuntrende
bifall fra halve Sotra Country Club, danser
jeg nå også «Cowgirl»
og halve «A.M To P.M».
-
Noen ganger rydder vi hele stuen for møbler,
så danser hele familien sammen. Det er
kjempegøy og enkelt. Vi printer ut menyene
på internett, så er vi i gang, sier
Hjørdis Monsen.
Fra
DJ til danseløve
- Det var musikken som var min greie, sier Cato
Larsen i pausen mens deltakerne synker sammen
på gulvet rundt ham.
-
I alle år har jeg vært DJ og sett
på danserne. Men så var det sommeren
for seks år siden, da en venninne trøkket
noen linjedanser ned over hodet på meg.
Om kvelden skulle vi øve oss, og endte
med å underholde hele hotellet. Det var
et så stort kick, at jeg skjønte
det var dette jeg skulle drive med, sier instruktør
Cato Larsen. Nå reiser han land og strand
rundt med minst tretti danser i kofferten. Som
første norske koreograf fikk han publisert
sin egen dans i «Linedancer magazine».
Det er, ifølge ham selv, sinnssykt bra.
Komplisert
hoftearbeid
- Hvis dere kan prøve å isolere
overkroppen og bare rotere den, så har
vi trinnet, sier Cato Larsen fra podiet. Halve
salen beveger hoftene i dyp konsentrasjon.
-
Nei, overkroppen. Og sviiiiing.
-
Sviiiing, gjentar noen og ruller med hoftene.
Det
gjør ingenting. Når Lou Bega sin
sommerhit dunker over anlegget roterer du hva
søren du vil. Deltakerne har holdt på
i fem timer. Det er fremdeles tre timer til
middag og hvile for såre føtter.
Men de smiler og bølger i formasjon gjennom
rommet. Om og om igjen.
-
Uansett hva dere gjør - få vekten
tilbake på venstre fot, roper Cato gjennom
lydhavet.
Jeg
holder masken til jeg er ute i gangen. Sviiiiing,
jeg har det inne. Linedancer meg over fotgjengerfeltet.
The electric slider.
Av:
Ingvild Tennfjord
Publisert: 24. februar 2003,
06:00
