Frimerkesamling kunne jeg uten videre ha svelga. Kompis trygt plassert i en solid stol med briller på nesa og pinsett og lupe i lanken, - det kunne jeg levende se for meg.
Jeg kan ikke se´n for meg på et dansegølv i cowboyhatt og boots.
Jeg vi´kke si han blei direkte fornærma, men han likte dårlig at jeg ikke beit på den.
– Så kom og se sjøl, da, var oppfordringa. Og det gjorde jeg!
I et halvmørkt danselokale innafor en anonymt utseende pub i sentrum a´ by´n stilte jeg høyst uanmeldt opp. Nå sku´ bløffen avsløres! Jeg sneik meg inn i tussmørket og landa diskré i en krok.
Det var massevis a´ folk på gølvet, og oppå en scene ajerte en liten svartkledd sprett, veiva med arma og kommanderte disipla: ”Hiiltou – hiiltou – shuffle fram – rock bak – step til venstre – klapp...” , eller no´ i den dur´n. Detta så helt ubegripelig ut.
Og hva skua jeg midt i horden på gølvet??? – Der dreiv kompis å skreva fram og telbake etter guru´ns kommandorop. Rektignok uten hatt og boots, men dog... Og rett ved sida´an dreiv dama hans og svetta.
– Akkurat, ja, tenkte jeg, der har vi det, Det er hu som har fått´n med på denna synkrongalskapen!
- Yess?, kauka guru´n. – Yess!!, svarte disipla. – Okay, da tar vi´n med musikk, sa den svartkledde.
- Detta kommer´n aldri tel å fikse, tenkte jeg. Gehør og rytmesans har´n aldri hatt.
Men han gøyv på, relativt lett på tå med tomla eplekjekt planta i beltet. Jeg var målløs! Ikke fordi det var spesielt bra, men fordi han var der, ivrig deltagende på et dansegølv, og tilsynelatende frivillig!
Vel, akkurat det siste var jeg nå ikke så sikker på. Her lå det opplagt sleip kvinnelist bak. Men over en øl etter seansen blei det bestemt avvist fra begge hold.
– Tvert i mot, sa madammen, jeg hadde slutta forlengst hvis´n ikke hadde dratt meg med uke etter uke!
- Men hvorfor akkurat linedance? Du har´a aldri digga køntri!, mente jeg.
- Trim!, sa kompis, dessuten er´e jævla sosialt og gøy! At kompis beskriver dans som gøy, er alarmerende. Trimfaktoren kan jeg derimot forstå. Etter et dusin feilslåtte slankekurer i yngre dager hadde jojo-effekten satt sitt preg på´n. Jeg husker med gru den tida da´n trua meg med på joggeturer i skauen, vel vitende om at´n før eller seinere kunne trenge en lettbeint følgesvenn tel å ile a´gårde for å tilkalle medisinsk assistanse.
Da er´e avgjort tryggere for´n i sentrum, bare et steinkast fra nærmeste ambulanse! - Han må helt klart ha et ubevisst ønske om å dø med støvla på...

Hilsen Gregorius,
bekymra venn