Drømmer om Nashville
På mandager er det nesten umulig å få parkert utenfor Krohuset. Grunnen er ikke at det er så mange som må dit for å slukke tørsten etter en hard start på uka. Det er nemlig da alle de lokale cowboyene finner veien til sin egen lille saloon, for å lære en kulturform fra Ville Vesten. Her er det selvfølgelig ikke snakk om revolverføring eller spyttebakk-trening, men rett og slett linedance. Og til høsten tar gruppa med seg dansen til Nashville.
Synkronisk
Nærmere 20 stykker er med i dag. Kurset har vokst gradvis fra starten av, og fortsetter det slik vil ledelsen og medlemmene gå inn for å arrangere det på permanent basis. Innøvingen av nye trinn kan bli litt ubalansert, og i ett tilfelle må jeg hoppe bakover for å ikke bli tråkket ned.
Linedance er en individuell dans. Her danser man på en rekke uten partner. Trinnene skal utføres synkront, og selvfølgelig i takt med musikken. Linjen skal bli holdt gjennom hele dansen, til tross for for vendinger.
Ord som scoot, hitch og slap kan få en hvilken som helst tilskuer til å lure. Men danserne ser ut til å få det til... etter hvert.
- Dette er sjette kvelden vi har kurs, og jeg må si det ser veldig lovende ut, sier kursleder Cato Larsen. Han har holdt på i to år med dette og merker at interessen for linedance er voksende blant det norsk folk.
Utstyr
Trinnene er blitt gjentatt en rekke ganger. For å avansere blir det satt på musikk. Enkelte svetter litt ekstra nå, selv om konsentrasjonen er på topp. Stive knær blir litt løsere etter hvert som trinnene går greiere, og Cato gir dem en velfortjent applaus før de går til pause.
"Hvor kommer alle cowboyene fra?" spør Lillesbjørn Nilsen i en av de mange visene sine. Tanken kan nok slå noen og enhver som tar turen innom Krohuset i Hakadal, populært omdøpt til "Huset på prærien", på mandager. Da kommer alle de lokale cowboyene fra bygda for å lære linedance.
I pausen treffer Varingen Vivi Ranheim, Espen Alme og Torbjørn Dragsnes. De har vært med siden starten og syntes det er kjempemoro.
Espen er utstyrt i korrekt antrekk, med cowboyhatt og riktige boots.
- Man bør ha interesse for musikken, også mn man være glad i å danse, for å være med. Vi har det ordentlig gøy og har plass til mange flere fra hele bygda, sier Espen.
Måler er Nashville i USA til høsten. Cato arrangerer tur, og de fleste på kurset har ønske om å være med.
- Det går bedre nå. så lenge vi klarer å stokke beina. Vi øver jo mye hjemme, og det må vi jo hvis vil skal til Statene i september, sier Vivi og de andre er enige.
Stemningen er høy og praten går blant danserne på Krohuset.
Der man står og betraker gruppa utenfra, kan man jo ikke la være å dra litt på smilebåndet. Her er det en rekke kontraster. Enkelte er med fordi de syntes det er gøy. Andre fordi de liker dans eller er glad i countrymusikk, men noen er også med fordi de lenga har hatt en drøm om å en gang kunne få ri inn i solnedgangen på en hest, og med colten so msin eneste trofaste venn. I Nashville kan det tenkes at de får oppleve det, men først og fremst blir det nok å danse og feste med likesinnende fra hele verden.
FOTO: Ann Sidsel Grøtjorden
Gjenngitt i sin helhet og med tillatelse fra Varingen
Av: Christine Skårberg
Publisert: 9. april 1999
